Risende akustisk pop-duo Wells Ferrari kunngjør kommende EP med reflekterende singel “Long Way Home”

Wells Ferrari er hjernen bak Will Wells og Mikey Ferrari, som vokste opp på bukter på motsatte sider av landet, beveger seg og unngår forskjellige ulykker og fallgruber i ungdommen før de ble reddet av musikk, hver på sin måte. De endte opp i Los Angeles på et eller annet tidspunkt, og de dyppet cowboy-støvler i lydmaskinen - Mikey som en stor plateselskap soloartist, Will som en gitar-gunslinger for leie på turnéer og i sesjoner - før de innser at kanskje ikke alt som glimret var faktisk gull. I kampen for å finne noen musikalsk eller personlig tilknytning i det vidstrakte landskapet, var det først da de to møttes under en rutine skrivingssesjon for en annen artist i 2019 at de innser to ting: en, at å lage musikk var fortsatt det eneste de begge ønsket å gjøre, og to, at denne nye, andre personen var hva hver av dem hadde søkt etter for å avrunde deres kunstneriske jeg. Noen mennesker kaller det skjebne, andre kaller det øde; de kaller det bare Wells Ferrari.‍

“It was instant, when we met in that session while we were jamming,” Will sier. “Jeg visste jeg kunne relatere til Mikey på en unik måte, og etter at vi hengte ut og spilte sammen første gang, bare fortsatte det. Vi hadde denne tilknytningen, ‘La oss bare lage, la oss gjøre det for moro skyld.’ Det var det mest naturlige i verden.”

“Vi begge fant musikk ut av kamp og følelse av å være alene, og har alltid jaktet på sanger for disse grunnene,” Mikey legger til. “Vi har lært at du kan føle deg som en del av noe på grunn av musikken, og det er hva mye av dette prosjektet handler om. Og det er der vår vennskap kommer inn. Det høres ut som en slags klype, men jeg var bare som ‘Fuck, dette er min gutt her.’ I fremføring og skriving, tar det så mye av presset av ved å kunne dele det med hverandre; du føler deg så mye mindre alene.”‍

De grep tak i felles personlige historier og nok musikalsk påvirkning til å utvikle en forkortelse, og duoen innser en ferskhet og en energi i deres arbeid, ikke bare en følelse av glede. Sangene kom raskt og ble holdt rå, men sanne, og duoen insisterte på at en av hovedstyrkene til musikken var dens oppriktighet. På en tur til den lille byen 29 Palms, nær Joshua Tree National Park, begynte de å spille inn en håndfull sanger, og fant inspirasjon i ensomheten, naturskjønnheten og den vidstrakte åpningen av ørkenen, samtidig som de kunne låse seg på arbeidet i et sted fritt for byens distraksjoner. Flere returnerturer over flere måneder ga de første batchene av Wells Ferrari-sanger, samlet i slutten av 2024 i form av deres debuterer-EP, Roots & Tides.

Lagt ut i full sol som en Nudie suit-klædt øgle på toppen av en bar-blues rock, vil kjennetegnet til en Wells Ferrari-sang alltid være de doble stemmene. Bytting vers og refrenger, og deretter vevende sammen i øyeblikk av enkel, vakker harmoni, synger hver sanger sitt eget hjerte ut med urgency og rå emotion, men sangene beholder en cool charm og føles aldri overveldende eller usannsynlig. “Gullgruve,” den første sangen duoen noen gang lagde sammen for prosjektet, er fylt med chipper crooning og upbeat gitar-kime over en jevn beat og en “I don’t even know who I am anymore” visitkort, mens “Kraftledninger” og dens fortellinger om skjebne, jakten på demoner og falt på sverd er en hjemsøkt, whiskey-drevet tur du kunne forestille deg bli sunget i mørket på en fuktig sommernatt. Mens “Røtter og tidevann”, den første sangen duoen noen gang lagde sammen for prosjektet, er fylt med chipper crooning og upbeat gitar-kime over en jevn beat og en “‍

“Vår musikk handler mer om å invitere deg inn i en verden og mindre om å kjøpe inn i en person,” Will sier. “Det handler om harmoni, som en kollektiv; det, og ærlighet. Vi har ikke crazy-rent produksjon; vi går til dette huset i Joshua Tree og det høres ut som skitt og vi gjør det arbeide. Vi føler at vi har noe å si, og vi ønsker at folk skal relatere til det. Det må føles naturlig. Musikk skal alltid bo i den verden, og jeg tror det gjør.”

“Wells Ferrari er en fusjon av våre påvirkninger, men for oss høres det ut som en samtale,” Mikey sier. “Det høres ut som to beste venner som snakker til hverandre, i en samtale publikum kan delta i også. Vi deler så mange lignende erfaringer, så å kunne skrive om disse tingene har en annen kontekst. Å snakke med din beste venn føles mye mer menneskelig enn å være en soloartist som prøver å presentere det i en sang. Som soloartist, føles det som om du bare snakker til publikum; dette føles mye mer samfunnsbasert fordi vi har en samtale som folk observerer, og alle er en del av det. Å synge sammen, å høres ut som en stemme i harmoni, høres ut som stemmen til et menneske. Det føles større enn hver av oss.”