Love Axe deler "Blue Skies Above" før LP Optimism Paranoia Desperation Abolition

"Før Nixon og Reagan brøt fagforeninger og drev en konservativ agenda som nå er i full blomst, var det folkemusikere som sang mot sosial urettferdighet; Woody Guthrie, Pete Seeger, Bob Dylan og flere var pro-fagforeninger, anti-krig, anti-fascistiske og pro-borgerrettigheter. Deres våpen av valg var ofte en akustisk gitar, 3 akkorder og sannheten.

Det er i dette krysningspunktet mellom stillhet og raseri at vi også finner produsenten og sjanger-blandende låtskriveren Christopher Hatfield på den femte Love Axe-platen, Optimism Paranoia Desperation Abolition.

Hvis du er kjent med Love Axe (av og til et band, men hovedsakelig Hatfield med bidragende gjester siden 2015), kan OPDA slå deg som en stilistisk venstresving; borte er indie rock- og power pop-påvirkningene som prydet tidlige utgivelser som Phenomenomenons (2011) og South Dakota (2015). De funky, Prince-møter-Weezer (merkelig, men det fungerte!) øktene av THE FOOD (2021) og de futuristiske synthene som dominerte det instrumentale Linear Valley (2022) er også borte. I stedet er det noe mer intenst: en mykt streket nylon-streng gitar og nøye plasserte pynt (klarinet, piano, pedal steel, litt bass og trommer her og der) leder veien, og gjør plass for Hatfields baryton til å være front og senter, og lar hans forsiktige ord skylle over lytterne med den type sårbarhet man hører på plater av Bill Callahan, David Berman og Nick Drake.

"Jeg skrev denne platen som en måte å bearbeide og sørge over alle de forferdelige tingene jeg lærte om hva menneskeheten og dette landet er i stand til å gjøre under den første Trump-administrasjonen. Og jeg kunne bare gjøre det fordi det var over - jeg tror ikke du er i stand til å bearbeide traumer og sorg uten fordelene av tid eller psykologisk avstand," sa Hatifield.

Men det er 2025, og her er vi igjen, en gang til, i klørne på fascistiske milliardærer, besatt av hevn og ødeleggelse av planeten. Hatifeld fortsetter: "Så føles dette nå, veldig trist, mye mer relevant for vår verden enn det gjorde da jeg fullførte det."

Det er sagt, imidlertid, at dårlige tider kan hjelpe til å inspirere stor kunst - og det er fokusert på OPDA. Gjennom ni sanger, tar Hatfield oss med på en betraktet, lang spasertur gjennom den nevnte sørgeprosessen, og prøver å forstå hvordan vi kom hit fra først av og hvordan vi kan gjøre det beste av det mens vi alle fortsatt puster (til tross for angst og depresjon som lurker over våre hoder som en mørk sky på regel). OPDA er en plate som leveres i fire deler: ganske bokstavelig, den betrakter banen fra optimisme til paranoia til desperasjon til oppheving, alt sammen med en soundtrack hvor fans av Will Oldham, Wilco og soloarbeidet til Sunny Day Real Estates Jeremy Enigk vil finne trøst.