Sam Moss kunngjør "Swimming" LP & deler tittelsporet

Det er et bilde av Sam Moss tatt noen år siden gjennom et komplekst glassmaleri av en 170 år gammel kirke som er omgjort til scene i Catskills. Sam er på scenen og rammet inn av hjørnet av den nedre halvdelen av vinduet, som er åpent på en vinkel. Det gjør ham mindre og noe uklar, men øyet søker og finner ham, og fester ham i synsfeltet.

Jeg kan ikke høre Sam's musikk uten at dette bildet kommer til minnet. (Jeg innrømmer at jeg tok det selv.) Han er en fremragende gitarist, en alvorlig og tankefull tekstforfatter, og en sikker og noen ganger modig vokalist. Likevel har alle av Sam's plater – og særlig hans nyeste, den eksquisite Swimming— lykkes i å konstruere fine og effektive settinger for strenge og effektive sanger – overveiende og kamp med beundring og undring, frykt og fortvilelse, svakhet og motstandskraft – som klarer å utvide seg godt utenfor rammen av Sam Moss uten å miste ham i landskapet. Han kan gi den uforklarlige inntrykket av at han er i besittelse av sine plater på en avstand, selv om det er hans fremførelser av sine komposisjoner som er, selvfølgelig, den sentrale akse rundt som de dreier seg om. Sam kan – Sam gjør – synge «Jeg holdt...», «Jeg hørte...», «Jeg håper...», «Jeg prøver...», «Jeg danser...», osv., men det jeg-nesset – tekstforfatter-vokalistens standardvare, som så ofte blir trøtt med sin kul-de-sac-insistens på seg selv – går litt uklar, slipper av og kommer til periferien mens den fortsatt beordrer (men ikke krever) oppmerksomhet. Hvis dette virker som en tvilsom fordel, betrakter du hvordan en sanger av sanger – selv en god sanger av gode sanger – kan bli trøtt selskap; deres jeg kan bli, hvis jeg må tale for meg selv i Ed McClanahans ord, «for mange for meg».  

Men jeg kan høre Sam's plater over og over igjen. De slipper ikke opp til å bli trøtte. Han er en beskjedelig og meget vennlig vert. Jeg er mer eller mindre tilbøyelig til å tilskrive dette minst delvis til hans Yankeedom – født i New England, men bor i Virginia nå – og den spesielle, uvanlige granittreserven som kommer med dette territoriet, selv om jeg også er på vagt mot å nedvurdere hans evner med stedbasert romantikk. Jeg forestiller meg at jeg hører at, som Emerson, Moss' «musikk er i fjellene», men disse ville være like mye Central Appalachia som Monadnock: røk av sjeldnere luft i generelt. Så det er ikke stedsbestemt, det er Sam-egnet. Han er en skriver av generøse sanger og en skaper av venlige plater. Så skjønt det er, er sangene fantastiske. Så er platerne det også. Swimming er hans beste ennå. - Nathan Salsburg

"Swimming" ble skrevet en sommer nær havet, men jeg er ikke en særlig god svømmer og det er kanskje ikke overraskende ikke en sang som handler om svømming. Jeg tror det kan ha fått inspirasjon fra mine dårlige svømmeferdigheter, men det er egentlig mer av en ufullstendig avhandling om å holde motsetninger innenfor seg selv. Jeg vet ikke at jeg noen gang har skrevet en sang som så åpenlyst uttalte sin tes på kor, noe som gjør meg noe uro.

Som hver sang på denne plata kom "Swimming" til live med hjelp av bandet rundt meg. Den kjernegruppen for denne innspillingssekvensen ble sammensatt spesielt for det, og bestod av mennesker jeg aldri hadde spilt musikk med før. Denne gruppen – Isa Burke, Sinclair Palmer og Joe Westerlund – slo en vakker balanse mellom tålmodighet og eventyr da vi spilte disse sangene live med minimalt repetisjon. Det var en dypt følt tro i rommet som gikk mellom oss alle og Alli Rogers og Missy Thangs (innspillingslaget) som satt i sentrum av det hele. Jeg tror det kommer igjennom. Jeg elsker virkelig de klokker som Joe overdubbede på denne. Molly Sarlé kom senere til å legge til sin uforanderlige stemme (en av mine favorittstemmer i verden) på toppen av denne og flere andre sanger.