Trompetisten Michael Sarian utgir Portishead-cover "Glory Box" i forkant av nytt album ESQUINA på Greenleaf Records

Trompetisten Michael Sarian er en veteran av en rekke ikoniske jazz-scener, fra Kennedy Center til Blue Note, til Montreux Jazz Festival. Han er en etablert komponist og improvisator som har flere utgivelser på 577Records, innspillinger med Olec Mün på piano og coffee records, og med sitt eget kvartett på ears&eyes og Shifting Paradigm Records. Han spiller på sin egen custom "SARIAN"-munnstykke, laget i Frankrike av Atelier Donat. Og han er etterspurt og uutmattelig som sidemann, og spiller på stadium-scener med kjente pop-grupper.

På sitt siste album, Esquina, leder den Toronto-fødte, Buenos Aires-oppvokste og NYC-baserte musikeren sitt kvartett gjennom over femti fem minutter med rivende, hjørne-vendende jazz-utforsking som vil glede fans av Miles Davis' elektriske periode og Jeff Parkers ETA IVtet alike.

Det som er spesielt bemerkelsesverdig – – bortsett fra den bemerkelsesverdige musikken selv – er at Sarian jobber her med de samme musikerne han har jobbet med på sine tidligere tre utgivelser. Disse opptakene var mer eller mindre arbeider av kammerjazz, hovedsakelig akustisk, fylt med vakre og klare melodier, og tegning sammenligninger med artister som ECM-veteranen Kenny Wheeler.

Født av Sarians behov for å utfordre seg selv og sine samarbeidspartnere, er musikken som utgjør Esquina innspilt med lite eller ingen øvinger og følger grafiske partiturer som ble dannet av tegninger og skisser som Sarian lagde under fritiden mens han var på en fire måneders stadiumturné som sidemann i et popband. I ikke liten grad kan Esquina derfor betraktes som en slags skyggearbeid. Enten bevisst, intuitivt eller et sted derimellom, responderte Sarian på disse månedene med mainstream popmusikk og en rigid turnéplan med eksperimentering, eventyr og lek. Og i ikke liten grad responderte han på stabiliteten han selv hadde bygget opp gjennom å spille med Nathan Ellman-Bell, Marty Kenney og Santiago Leibson. Sarian kunne selvfølgelig bare ha samlet en annen gruppe, designet spesifikt for å levere den type estetikk han hadde i tankene. Men ved å fremme en gjennoppfinnelse av denne etablerte crewen, fyller han Esquina med en følelse av dypt, men lekent utfordring, og bygger på den nære telepati disse spillerne deler.

Som artist er Michael Sarian alt annet enn stasjonær. Han er på farten, åndelig tegner og følger sin egen vei. Og Esquina er et hjørne vendt.

Om sporet, sier Sarian: "Jeg vokste opp med å høre Portisheads Glory Box – jeg var et barn da det ble utgitt, og så ble det en del av popkulturens stoff, og det dukket opp overalt på TV og i filmer, og det har alltid vært med meg. Blendingen av soulfulle vokaler og trip-hop-beats føltes unik. Mens jeg arbeidet med Esquina, innsett jeg at sporet kunne passe veldig bra inn i den mer improviserte, løst strukturerte eksperimentelle lyden jeg utviklet. Den emosjonelle viben og den atmosfæriske kvaliteten til originalen føltes som noe jeg kunne tolke på en frisk måte. Det føltes som en perfekt mulighet til å omarbeide en sang som hadde vært med meg så lenge, samtidig som jeg tok den i en ny retning."